å bli kjent

Det kan ta tid å bli kjent med en annen. (Det tar tid å bli godt kjent med seg selv også,  men det er en annen historie.) Noen ganger stemmer førsteinntrykket skremmende godt. Andre ganger blir man positivt overrasket jo mer man blir kjent. For å bli virkelig godt kjent, må man bruke tid sammen.

I dag har jeg brukt tid med margerittene mine. Det er første året de pryder balkongkassene. Nå ser det ut til at de har slått seg godt til ro(t). De har blitt balkongvarme. De skyter nye skudd, og tar mer plass. Noen blomster har visnet. Jeg har ikke visst helt hvordan de avblomstrete knoppene ser ut. For jeg synes ikke det har vært så lett å se forskjell på en knopp som er på vei ut til blomstring og knoppen som lukker seg igjen mett av dage. Men i dag så jeg det. Så etter nærmere bekjentskap kunne jeg gå så nær at jeg kunne beskjære planten. Kutte av det som ikke bærer frukt lengre. Kanskje er det sånn i relasjon med mennesker også? Når vi kommer nærme nok kan vi, om relasjonen er trygg nok, påpeke ting i livene til hverandre som ser ut til å være ufruktbare.

Jeg kjenner èn som jeg er 100% trygg på. Han som har skapt meg, Han kjenner meg fullt ut. Og Han tør jeg la komme helt nær. Og trinn for trinn hjelper Han meg med å få ufruktbare og nedbrytende ting ut av livet mitt. Det er helt trygt. Fordi Han kjenner meg og bruker kjærlige hender i beskjæringen. Skaperen vet at en som har blitt såret trenger å bli berørt varsomt.

Det starter med å invitere Han inn.

Og du, noen beskylder meg for å ha grønne fingre. Jeg tror det handler om å ha interesse for planten, og bruke tid nok til forstå hvordan planten skal håndteres. Skaperen, Han har grønne fingre Han!

"De er en plante i min hage,
et verk jeg har gjort til min ære." Jes.60,21b